Veiens Widerøepiloter

Før de fleste av oss har tenkt på å stå opp, sitter Anders Skov (43) klar i renovasjonsbilen. Det er fortsatt mørkt ute, og vi begynner å se konturene av Børvasstindan idet vi setter kurs for Saltstraumen. Regnet pisker mot ruta, men Anders trommer muntert på rattet.
- Vi har verdens vakreste arbeidsvei, sier han stolt.

Vi svinger av veien og setter kurs for Saltstraumens eneste hus med torvtak. Her bor Geir Stenmark (58), med kona og deres fem jakthunder. Anders speider etter kompanjongen mens han omhyggelig rygger bilen til.

- Velkommen til Iris Salten rute 111, i dag mot Storvika og Reipå. Vi kan forvente noe turbulens på veien, ler Anders idet han hopper ut av førersetet og lar Geir overta.

- Geir og jeg begynte å kjøre denne ruta sammen for bare en måneds tid siden. Jeg henter ham om morgenen klokka halv seks, og så drar vi av gårde, smiler han.
 

Verre vær i verret …

Skravla går for fullt mens vi kjører sørover. Vinden røsker i lastebilen, og haglet spretter fra både asfalt og panser. Geir holder begge hendene stødig på rattet. Mot slutten av dagen skal han navigere en tung lastebil med hele seks tonn avfall tilbake til Vikan.

- Det høres kanskje ut som en klisjé, men det er virkelig ingen dag som er lik i denne jobben. Senest i går kunne vi trille dunkene til bilen uten at de klappa igjen over nevene. I dag er han hakket kvassere, det regner jo kattunger, humrer Geir.

- Men det er som vi bruker å si, “skinnet e tett!”

Anders lar seg også sjeldent påvirke av været. Han sitter i midtsetet og er i full gang med å kle på seg både ullunderlag og oljehyr. For ham er konsekvensene størst på hjemmebane når været viser muskler.

- Jeg må jo tørke skoene et sted når vi er ferdige for dagen, og synes det er helt ypperlig å sette dem i yttergangen heime. Det er kona og ungene rivende uenige i. Den dagen jeg kommer hjem med roseduftende arbeidssko får jeg kanskje lov, men inntil videre har jeg fått forbud mot den slags, ler han.

Fulle dunker og full rulle

Framme på Reipå setter gutta i gang med tømminga. I et imponerende tempo slenger Anders dunkene opp på den mekaniske arma bak på bilen, som så vidt rekker å tømme avfallet før han er klar med en ny.

- Jeg har alltid likt å holde høyt tempo, og å ha mye å gjøre. Det er det som gjør at jeg trives så godt i denne jobben.

Han er en grepa type med mange baller i lufta, både på jobb og på hjemmebane. Med kone, fire barn i alderen 6-19 år, fire katter og én hund, er det nok å henge fingrene i. Men Anders bare trekker på skuldrene.

- Her får jeg brukt både kropp og hode på en sunn måte. Og så elsker jeg å kjøre rutene i distriktet. Vi har blitt så glade i både kjørerutene og folka her ute, sier han.

De er på fornavn med de fleste beboerne i bygda, og folk kommer gjerne ut og slår av en prat når de ser den grønne renovasjonsbilen komme kjørende.

- Vi liker folk, og de fleste liker heldigvis oss også, supplerer Geir.

Du og jeg, Geir!

Det er på tide å sette kurs for Vikan, og de bestemmer seg for å snu på en anleggsvei. Plutselig gir lastebilen fra seg et sukk, og vi hører den umiskjennelige lyden av spinnende dekk.

- Nei, du kattpina i Helgeland …

En serie kreative gloser rives fra førersetet mens Geir forsøker å rikke renovasjonsbilen ut av knipa. Men grusen har slett ikke tenkt å være velvillig i dag, og plutselig står mange tonn lastebil bom fast. De hopper ut av bilen og inspiserer. Geir konkluderer raskt med at middagsplanene han hadde i ettermiddag også kan legges i grus, mens Anders får et lurt smil om munnen.

- Hjort er hjort og elg er elg, sier han, og tar en kjapp telefon til Miljøtorget på Reipå.

De lar ikke vente på seg på miljøtorget, og sender en hjullaster som drar renovasjonsbilen opp på fast grunn. Resten av ruta er berga, og kjøttkakene til Geir er tilbake på ettermiddagsmenyen. Lettelsen er stor.

- Vi løser det som regel, du og jeg Geir, proklamerer Anders.

En nerve langs kyst og innland

Etter en liten forsinkelse, er vi på vei mot Vikan. Vi kjører langs havet, og store, skummende bølger slår mot fjærsteinene, mens vinden blåser saltvannet helt opp i veibanen.

- Det er mer enn bare en jobb – det er et viktig samfunnsoppdrag, sier Anders, med et snev av alvor i stemmen.

- Vi må gjennom omfattende kurs og godkjenninger for å få lov til å holde på, og sertifiseringa må godkjennes hvert femte år. Ute på veien er vi utsatt for en del skummel kjøring og krevende forhold. Men det er godt å kjenne både på mestringa og kameratskapet, og at vi bidrar til noe som virkelig betyr noe.

Geir nikker fra førersetet.

- Ja, på en måte kan man jo si at vi er litt som veiens Widerøepiloter. For å oppfylle samfunnsoppdraget vårt, må vi beholde roen i det som ofte er svært krevende forhold.

Når vi ser lysene fra anlegget på Vikan, har det allerede blitt mørkt igjen. Hjemme venter kjøttkaker og familie. Tilbake står melkeruta og venter på dem til de neste, tidlige morgentimer med Geir og Anders på “Iris Salten rute 111”.