Keiser Holstad av Hauan befaler – ikke kast musikk!

Egon Holstad er utflyttet fauskeværing og kommentator i avisene iTromsø og VG. Han er også fast spaltist i Irisnytt. 
Foto: Ronald Johansen

Du kan nemlig sitte på en skatt – for noen andre iallfall.

Da jeg vokste opp på Fauske, var det flere platesjapper der. Minst tre. Det var ei egen avdeling på Samvirkelaget i Sjøgata, rett inn til venstre ved hovedinngangen. Den var litt rar. De som jobbet der var ikke så altfor oppdatert på alskens finurligheter i vinylens verden, så der var det mulig å gjøre noen solide varp. 

Vaskeekte platebarn

På Elkjøp, i avdelingen som lå i den trange gata man kunne gå gjennom fra den sørlige utgangen av kinoen, mellom Rådhusparken og Narvesen på hjørnet, forsvant de første surt opptjente femtilappene. Platebar’n var det språklig kreative navnet på avdelingen.
  I New York hadde de gatebarn. På Fauske hadde vi platebarn. Jeg var et vaskeekte platebarn.

Kulturell filantrop

Dette var på slutten syttitallet og første halvdel av åttitallet. På midten av åttitallet, det må ha vært i 1985, eller der omkring, kom den tredje, Pick-Up musikkbar, ei platesjappe som skulle bli en sann institusjon, og som holdt ut i et kvart århundre, kyndig og entusiastisk drevet av gründeren og den kulturelle filantropen Viggo Bjur. Da han la ned i 2009, etter et kvart århundre med å dytte skiver ned i poser til Indre Saltens befolkning, fylte det meg med vemod.

Glimret med sitt fravær

Pick-Up var sjappa som tømte lommene våre for penger, men som i gjengjeld fylte gutte- og jenterommene våre med idoler, kultfigurer, vellyd og rabalder. Vi hengte der etter skoletid, på Vestmyra ungdomsskole, og senere gymnaset. Vi bladde nøysomt gjennom hyllene av vinyl, på jakt etter musikk man håpet at kunne sjarmere jenter på fest, men som strengt tatt bare endte opp med å generere gjensidig nikking fra jevnaldrende gutter på de samme festene, der de tiltenke jentene som oftest glimret med sitt fravær. Men vi hadde iallfall skivene våre.

Vi som drømte oss bort

Nyheter vi ikke kjente til, men som vi smugleste om i engelske musikkaviser på Narvesen, ble lyttet på, ved hjelp av sånne rare hodetelefoner som så ut som dusjhoder vi måtte klemme mot hvert øre. Og der stod vi og nynnet, lyttet storøyd, sang surt og begeistret og drømte oss bort til Queens i New York, Brixton i London eller Perth i Australia. Pick-Up var det kulturelle nøkkelhullet vi så og hørte Den Store Verden gjennom.

Var det salg, hendte det at vi løp som gærne ned dit i langfriminuttet, mens vi tygde på ei brødskive og pimpet skolemelk, og var fylt av genuin panikk for at noen skulle komme til de billige godbitene før oss. Så var det å legge av de man hadde mest lyst på, og håpe at Viggo skulle ha tålmodighet nok til å vente på kommende ukelønner eller penger fra sommerjobber i kommunen eller surt opptjente grunker fra skogplanting eller hugging av veistikker.

Tidene forandrer seg

Så var det å gå innom med jevne mellomrom, der man bedyret at de avlagte skivene, de måtte han altså, ikke for Guds skyld, men for vår egen skyld, ikke selge til noen andre. Klart vi skulle ha dem! Han var tålmodig, Viggo. Vi fikk som regel skivene våre. Han fikk pengene sine. Til slutt. 

Jeg flyttet fra Fauske høsten 1990. Viggo peiset på videre, og skulle holde ut i nesten tjue år til. CD-er på bensinstasjoner, nedlasting og alt det der skulle gjøre det vrient å drive noe sånt på Fauske. Da han la ned i 2009, var det den siste platesjappa i Salten som stengte dørene. I Tromsø, der jeg nå bor sammen med 75.000 mennesker, er det kun én butikk igjen. Den er mindre enn det Pick-Up var i sine velmaktsdager. Tidene forandrer seg, som de alltid har gjort.

Det er ikke lov å kaste musikk

 I dag strømmer de fleste musikk. Det er mye billigere, det er enklere og man har tilgang til millioner av utgivelser man før måtte bruke et helt voksent liv på, og mange hundre tusen kroner, bare for å erverve seg en ubetydelig liten brøkdel av. Det er nok å anse som et fremskritt for flertallet, og det er lett å forstå. 

Den kulturelle vanskjøtselen, og den utilgivelige syndefloden som kom i kjølvannet av overgangen til digitalt format, er noe vi derimot må snakke om. For her må dere pinadø skjerpe dere, dere som har kastet musikk og som fortsetter å kaste gamle skiver, bare for at dere trenger mer plass i de overfylte husene deres. For det er ikke lov å kaste musikk. 

Gamle plater har også en verdi!

Et uaktsomt drap

Hadde jeg vært keiser, skulle det vært innført buksevann, gapestokk og rituell rulling i tjære og fjær på Marmortorget av de skyldige, hver eneste gang det ble avslørt at noen kastet gamle LP-er eller CD-er i søpla. For det er helt fullstendig utilgivelig, og et uaktsomt drap på kulturelle skatter andre enn deg selv kunne fått gleden av. 

Derfor befaler herved Keiser Holstad av Hauan alle innbyggere i Indre Salten – og verden for øvrig – om å ta vare på gamle plater. Gi dem bort, sett inn annonser i Saltenposten, skriv om det på Facebook eller hva dere enn gjør. Bare ikke kast dem. 

Det er dette livet handler om

Dere kan sitte på enorme verdier. Ikke nødvendigvis i kroner, for det gjør dere neppe, men det er fortsatt masse folk der ute som ser gleden, nytten og den kulturelle verdien av de gamle skivene du en gang i fortiden ervervet hos Viggo, Platebar’n, på Samvirkelaget eller kanskje til og med på Platebaren Koch i Bodø. Derfor må de gis bort. Kulturarv, kalles det. Og det er både fint, miljøpolitisk rett og tøft. 

Så ta en sjekk på roterommet, på loftet eller i kjelleren. Du kan sågar ende opp med å gjøre noen andre glade og lykkelige. Når alt kommer til alt, er det jo dette livet egentlig handler om.