corona

Mitt første møte med det meksikanske ølet Corona var sommeren 1993. Jeg hadde jobbet på Salten Verk hver sommer fra jeg var atten, men i 1993 jobbet jeg i en bar i Tromsø, og da var Roskildefestivalen selvsagt, i det som ble en tradisjon de ti påfølgende årene.

Men det er jo alltid første gang som er best når det kommer til slikt. På Roskilde den gang (vet ikke hvordan det er nå) var det ikke så mange regler som gjaldt alkoholservering, de er jo litt løsere i snippen når det kommer til slikt i Danmark, men innenfor det inngjerda området der artister spilte, var det ikke lov å ta med seg inn alkohol i glass. 

VENNLIGE VAKLTER. Kom du med ei flaske sprit på lomma, eller en flaske øl eller vin i hånden, ble du stoppet av vennlige vakter som ga deg et papp- eller plastkrus, så du kunne heller over. Det var sikkerheten til artister og andre festivalgjengere det handlet om, så det var lite protester. Regelen var fornuftig og folk fulgte stort sett anmodningene. 

Men det var selvsagt et unntak for regelen, vi var jo, tross alt, i Danmark. For midt inne på området med glassforbud, svaiet det et digert flagg i hvitt, blått og gult fra et stort telt. «Corona» sto det på flagget, og inn gikk vi, til det jeg husker som verdens største bar. Det var kjørt på sand som provisorisk bargulv, og det var gjort et slags forsøk på å lage meksikanske tilstander i Danmark. 

Hovedpoenget sto og glinset i enorme tønner fylt med is, nemlig utømmelige mengder med det meksikanske ølet Corona. Verden var litt lengre unna i 1993, og jeg hadde aldri sett eller hørt om Corona. I nesten tredve grader i skyggen ble det en bratt og trivelig læringskurve til et bekjentskap som ble nesten lidenskapelig de neste dagene. 

LIKE ENKEL SOM GENIAL. Ølet ble, stikk i strid med de gjeldende regler, servert i glassflasker, med en limebåt dyttet ned i tuten, og dette var både eksotisk og kult. Det var bare ett problem (om man ser bort fra de rent edruskapspolitiske), og det var at ølet kostet fem kroner mer enn det andre ølet inne på området. Det høres lite ut nå, men omgjort i 2020-kroner var det nesten en tier, som attpåtil utgjorde 50 prosent av kjøpesummen. Det kostet 20 kroner for ei Corona, og 15 for annet øl. 

Men folk kjøpte Corona som bare fy. Og det sykeste av alt: Det var ingen som tok med seg flaskene ut av teltet! Grunnen var like enkel som den var genial. Det var nemlig fem kroner i pant for flaskene, og dermed var det ingen fornuftige som tok med seg flaskene ut og bort fra teltet, i så fall ble de båret tilbake. Roskilde hadde allerede innført ei krone i pant for plastbeger, slik det er på andre festivaler i dag, og dette gjorde at masse unger løp rundt med hørselvern og sopet inn store summer på å rydde området. 

OPPDRAGENDE EFFEKT. Det geniale med Corona var derimot den forholdsvis høye panten. Som følge av den var det ingen som klaget på ølprisen. Drakk du fire Corona, ble den fjerde gratis, og du ville attpåtil sitte igjen med 25 prosent av startkapitalen til ei ny. Ikke en helt KrF-kompatibel skjenkefilosofi, men slikt driter jo dansker i. Det geniale var at det ikke ble strødd knuste glassflasker rundt om på området, ei heller ble de kastet vilkårlig i lufta, til fare for artister eller andre festivalgjengere.

Og det er her jeg håper Norge i 2020 kan lære noe fra dette meksikanske ølet en het sommer i Danmark for 27 år siden. Fordi det der og da ble bevist ettertrykkelig at pant har en oppdragende effekt, og at man godt kan kline til med relativt høy pant for å tvinge forbrukere til å være fornuftig. 

Siden det dustete konseptet engangsgrill ikke forbys av myndighetene, finner man dem slengt overalt i naturen der det ferdes sultne forbrukere som ikke mestrer å lage bål. Jeg pleier selv å plukke dem opp etter andre når jeg er på mine mange fisketurer. De ser stygge ut, og de er til skade for dyr og fugler. Derfor gjentar jeg mitt evinnelige ønske om å innføre pant på engangsgriller. Høy pant. Skikkelig, skikkelig høy pant.

100 KRONER I PANT. Matkjeder, bensinstasjoner og alle steder med et kasseapparat selger det, og de selger dem dritbillig. Innfør derfor minst hundre kroner i pant på dem, og øk utsalgsprisen med det samme. Og det er bare å knipe igjen kjeften om at dette er urettferdig osv., for med hundre kroner i pant får du også hele hundringsen tilbake, det er jo det som er det enkle og geniale med pant.

Og så kan de av dere som uansett bare driter i naturen og driter penger overlate til andre å plukke opp etter dere (som dere uansett gjør), og så kan de som plukker opp få skikkelig betalt for å rydde i det samvittighetsløse miljøsvineriet deres, og det som på et aller annet slags bisart vis er en slags misforstått utøvelse av «individuell frihet» og lysten til å gjøre som man vil.

INGEN KAN KLAGE. Flasker og bokser kan godt få 10 kroner i pant. Kanner og flasker som rommer spylevæske, motorolje, tennvæske og annet kan ha samme pantverdi, eller mer. Fem kroner for jordbærkurver, ti kroner for plasten som pakker inn sekspakninger med øl osv. Det økte utlegget blir returnert når du har gjort jobben med å levere tilbake. 

Kombinasjonen av motforestillingene mot å kaste penger i naturen, samt godt betalt oppryddingsarbeid, vil være en optimal kombinasjon. Ingen kan klage, og sutrer de om prisen, kan de enten la være å kjøpe dem (applaus) eller plukke dem med seg og levere dem inn igjen etter bruk (applaus). 

PÅ VEGNE AV NATUREN. Noen kommer sikkert uansett til å fortsette å kaste søppel rundt seg. Slike idioter er det dessverre for sent å gjøre noe med. De er fortapt, og trenger sannsynligvis profesjonell hjelp, samt en omgang med god, gammeldags nordnorsk rundjuling. Det finnes heller ikke den pantesummen som kan rettferdiggjøre bunnløs idioti.

Men for dere småkriminelle, dere som kaster flasker, bokser og engangsgriller rundt dere i naturen som konfetti i et meksikansk dritings i fylla-bryllup som har gått amok, er det mulig å skape balanse i regnskapet. Dere betaler. Vi andre rydder opp. Det er ikke synd på noen. Det er bare å innføre det pronto. 

Hilsen fornuften, på vegne av naturen, og med en skål og en hilsen til et ølmerke som for all evig ettertid kommer til å bli assosiert med et virus. Jeg vil heller minnes dem som miljøinnovatører. Fordi de fortjener det.