Alt var mye bedre før

Egon Holstad skriver i denne kronikken om den gamle fyllinga på Fauske, om miljø og at alt ikke var så mye bedre før.      
Foto: Ronald Johansen

Da jeg vokste opp på Fauske, på 70- og 80-tallet, var det ikke så farlig. Vel, vi var selvsagt redde for atomkrig og lokaloppgjørene mot Saltdalskameratene og Bodø/Glimt, men dette var jo ikke noe vi gikk rundt og tenkte konstant på. Det var ei fin og bekymringsfull tid.

Selv røyk var ufarlig

Det var ikke farlig å kjøre bil engang. Sikkerhetsbelter var bare noe enkelte nye Volvo-modeller hadde. Og det var kun i setene foran. Selv det å røyke var helt ufarlig. Derfor var det langt fra uvanlig at voksne satt foran i bilene og strirøyket med begge hendene, mens ungene lå usikret og rullet frem og tilbake i baksetet, mens de inhalerte tett tobakksrøyk, gjerne på vei til en fotballkamp. Litt kjapp spying, inhalering av frisk luft, og et par tette kjefter med nyutblandet XL-1, og man var klar til kamp mot Beiarn, Malm, Tverlandet eller Vinger. 

Og det pleide ofte å gå bra. Bekymret var vi iallfall ikke. Uvitenhet er sannelig en velsignelse mot angst og redsel. Miljøet tenkte vi i hvert fall ikke på. Der hadde vi full kontroll, det føltes iallfall sånn. 

Søppelsortering

Det er bare en myte at søppelsortering er noe nytt, for det hadde vi også den gang. Vi sorterte nemlig søpla vår i en diger plastpose under kjøkkenbenken, og når denne ble full, kastet vi den i en større, tjukkere og svart søppelsekk som var brettet ned i massive, grå stativ av galvanisert stål, som man åpnet ved å løfte opp gitteret. En fast dag i uka kom en lastebil fra kommunen og hentet innholdet. 

Svære og sterke mannfolk sto bakpå ei lita rampe, hoppet av ved hver husstand, der de løsnet sekkene fra stativet og kastet dem opp med stor kraft og presisjon, så de la seg lagvis og sirlig spredt utover lasteplanet. Særlig på varme sommerdager kunne man lukte denne søtlige eimen av diesel og søppel, mens gutta kjørte forbi husene og rasket med seg avfallet vårt.

Vår felles fylling

Søpla ble kjørt til Dumpen. Vi kalte det iallfall Dumpen, vår felles fylling, som lå rett nord for Scania og Isoporveien, ved starten av Fauskemyran, der pendlere til Salten Verk, turister, follværinger, tungtransport og fartsglade fauskeværinger kostet forbi i vill fart nord- og sørover, selvsagt uten å bruke bilbelte. 

Dumpen var vår ferske velferdsstats overforbrukskirkegård, velsignet av kommunen og et ønske om et renere samfunn. Hit man kunne man også kjøre med eget søppel det ikke hadde blitt plass til i de svarte søppelsekkene. 

Siste hvile

Hageavfall, gamle bildekk, opprevne teltduker, tomme sementsekker, juleølet fra i forfjor, slitte og blekede gardiner, kobberkjeler, avskjær fra elgjakta, eternittplater, tremøbler som var blitt erstattet av moderne plast- og respatexvarer, sprukne lecablokker, gamle vaskemaskiner, defekte hvitevarer, halvråtne fiskegarn, nedslitte combi-camper, ødelagte plastleker, avkapp av trykkimpregnert to-tom-fire, takplater, tomme og halvfulle malingsspann, lekke akvarium, utslitte sko, stabler med gamle aviser og hullete klær. Alt ble kjørt til Dumpen og stedt til hvile for siste gang. 

Ved inngangen sto hele, halve og smadrete bilvrak, og disse passerte man på vei opp til toppen, der en hjullaster med svære, knudrete metalldekk kjørte konstant og danderte søppelmassene rundt, mens det som lot seg tenne fyr på ble brent, så svart røyk steg opp i atmosfæren, og på dager med synnavind blandet den seg med fabrikkrøyken fra Valjord. Renseanlegget til Elkem kom ikke før senere, da noen plutselig fant ut at heller ikke denne røyken var ufarlig.  

En egen lyd

Lukta av råttent gress, dødt kjøtt, plast som brant og dieselrøyk var umiskjennelig. Dumpen hadde også en egen lyd. Lyden av biler som kjørte til og fra, den hardtarbeidende hjullasteren som peiset ufortrødent på, lyden av saftige gloser som smalt mellom fauskeværingene som møttes ved overfylte tilhengere, mens de pattet på rullings og sigaretter og forbannet forsvarsspillet til Sprint i siste hjemmekamp mot Stålkameratene. «Kainn ikke hoill på sånn! Hællvett! Det bi’kke opprøkk av det dææær!»

Og det var lyden av kråker. Enorme flokker av kokfornøyde og stappmette kråker. At bakken vrimlet av fråtsende rotter var på et vis greit. Rottene på Dumpen var større enn feite bevere, men de holdt seg nå der, og de laget lite lyd. Men kråkene, de enorme flokkene med kråker, hadde noe spooky og Hitchcock-aktig ved seg.

Miljøvennlig

Det var så mye kråker på og rundt Dumpen, at det ikke var småfugl å høre i mils omkrets. Kråkene hadde systematisk plyndret det som var av reir og fortrengt all annen fugl, og på grunn av dette var det heller ingen kjøttmeis, gråspurv, dompap eller fluesnappere der til å spise insekter, som det virkelig vrimlet av. Om somrene var lufta svart. Det myldret av egg og larver i bakken. Full fest!

En gang på åttitallet sluttet de å brenne søpla der, og begynte heller å kjøre sand og jord over den. Det virket helt sykt moderne og miljøvennlig. Det endret litt av den karakteristiske lukta, og kråkene og rottene var nok bare sånn passe fornøyd. Men folk fortsatte å pælme søppel der. 

Slik gjorde vi det før

Det var sånn vi gjorde det før. Fordi det ikke var farlig. Derfor ble masse søppel også kastet andre steder rundt om, hvis man mente det var for langt å kjøre helt til Dumpen. Da kunne man heller pælme driten utfor Finneidkaia, i Kvitblikosen eller i havet fra diverse rasteplasser langs E6 og Riksvei 18 (helst over kommunegrensen til Bodø), der det var bra med naturlig fall ned til vannet. 

Gamle vannklosett, bilmotorer, kjøleskap og badekar forsvant ned skråninger og ble slukt av saltvann. Sto man og heklet sild på Finneidkaia, og ble sittende fast i bunnen, kunne du ta gift på at du ikke satt fast i tang, tare eller ander marine buskvekster, men heller rustne sykler, bilbatterier, mopeder eller en Ockelbo-scooter som noen sulisværinger hadde gitt opp å få start på etter den hadde stått utenfor Skihytta og forvitret over noen år, og som dermed hadde endt sine dager på bunnen av Saltfjorden. 

Primitive og naive

Tesen man opererte etter var enkel. Ut av syne, ut av sinn. Det holdt. I havet, osene og vannene forsvant søppelet. På Dumpen brant det opp eller ble gravd ned i jorda. Myrvannet som seig ned fra Dumpen og dannet Liosen og Dalanelva kvalte alt av liv på vei ned til Erikstad, ved utløpet der de smelter sammen med Leirelva, og danner den naturlige grensa mellom Fauske og Klungset. 

Sjøørreten som kom opp til brua på floa var selvlysende. Hadde man drukket vannet, ville man sannsynligvis sluppet å bruke refleksvest om man drev med jogging langs E6. Elva var en seig, giftig og rennende cocktail av vårt eget overforbruks greatest hits. Men farlig var det ikke. Akkurat som å strirøyke inni bilen med usikrede barn i baksetet. 

Mye var bedre før, men vi var sannelig primitive, naive og skjødesløse. Vi er fortsatt ikke i mål, men vi har iallfall skjerpet oss litt. Tenk på dét neste gang du banner over hvor forbanna tungvint du synes det er å sortere søpla di. Og send samtidig en vennlig tankene til de kvitrende småfuglene som er tilbake på Dumpen, og til småørreten som spretter lekent mellom Fauske og Klungset.